Uten sannhet, ingen frihet

Hvordan i all verden skal vi forholde oss balansert til det som spiller seg ut rett foran øynene våre nå?

Har verden gått helt av skaftet, og har maktmennesker totalt mistet sin moralske vurderingsevne?

Moral er ikke teori

Jeg tror vi kan finne en god balanse dersom vi fremmer to sannheter parallelt.

For det første må vi være tydelige på at det ikke er mulig å bli satt fri dersom sannheten holdes tilbake. Vi må forvente en uforbeholden anger og erkjennelse av skyld fra personer som har skadet andre og seg selv. Det ansvaret hviler på dem. 

Men vi må samtidig unngå en demonisering av maktpersoner som leder til at vi glemmer vårt eget potensial for umoral. Jeg har aldri vært særlig imponert over teoretisk moral, men har gang på gang sett at folks ekte moral viser seg først når de har en mulighet til å bryte den. 

Dette er ikke kynikeren som snakker, men en som tror på den bibelske fortellingen om menneskets egenrådige natur. Vi mennesker er som default kronisk selvrettferdige; derfor er det så viktig å lytte til C. S. Lewis, som skrev i Mere Christianity: “No man knows how bad he is till he has tried very hard to be good.”

Det aller verste i det som avdekkes rundt Jeffrey Epstein er de konsekvensene hans horrorregime har hatt for unge jenter. I en norsk kontekst er kanskje det aller verste at offentlige løgner er spredt i et omfang som effektivt bryter ned en sårt tiltrengt tillit. 

Det skulle ikke forundre meg om Netflix’ seertall har gått ned de siste ukene, for det er mer spennende å binge-watche den løpende dekningen av nye, cheesy detaljer. Jeg kjenner selv hvordan kikkerinstinktet i meg vekkes, og jeg synes ikke det er pent. 

Hvordan er det mulig å komme videre etter noe slikt? 

Mange av oss som selv har opplevd et stort personlig fall og en skamfull ydmykelse sitter igjen med noen viktige lærdommer. Her er tre helt nødvendige forutsetninger for at det skal være mulig for Mette Marit, Børge Brende eller andre å gjenvinne tillit: 

• Ta fullt eierskap til egne feil, løgner og umoralske valg. I AA heter det at “vi er så syke som våre hemmeligheter.” Gang på gang har jeg sett at dette er en dyp sannhet. Dersom de nå holder tilbake på ting som de vet sliter på samvittigheten deres, så vil de ikke komme videre. Uten sannhet, ingen frihet. 

• Det må over tid vises en vilje og evne til å bygge karakter i tråd med de verdiene disse personene offentlig tar til orde for. Den ekte moralen vises i det skjulte, og Instagram-moral (inkludert fra kristne) er lite verdt. 

• Alle trenger å bli holdt ansvarlige. Kanskje burde vi gjennoppdage skriftemålet, men alle bør i det minste ha én eller flere personer som de jevnlig forteller den usminkede sannheten om hva som faktisk rører seg, også det skamfulle – og de fristelsene vi sliter med å motstå. 

Muligheten for å gjenoppdage det kristne moralske språket

Den offentlige debatten vi opplever akkurat nå er en glimrende mulighet for å gjenoppdage det kristne moralske språket. Sjelden har vi sett en dramaturgi som så åpenlyst spiller ut hele den kristne fortellingen om mennesker. 

Synden er åpenbar. Og vi ser konsekvensene av å flykte fra egen skyld. Vi ser at syndserkjennelse er steg nummer én for å kunne få til noen som helst endring. Men vi ser også fariseismen og alle som stiller seg i kø med steiner. Der mesteren ikke kom for å dømme verden, så melder vi oss ivrig i tjenesten for å gjøre nettopp det. 

Er dette en bortforklaring av de forkastelige handlingene til de personene som omtales i opprullingen av Epstein-filene? Nei, på ingen måte. De må stå hundre prosent for sine dårlige valg, og det er også den eneste muligheten for at en forsoning kan skje. 

Men vi må aldri glemme at de menneskelige tragediene som vi forlyster oss med i sofaen også handler om oss. 

Penger, sex og makt: Våre evige avguder

Det er kraften i menneskehjertets umettelige begjær etter penger, sex og makt som utspiller seg for åpen scene. Disse drivkreftene har alltid ført mennesker til fall, og de vil lede oss alle til fall dersom vi ikke bygger en karakter og gjør valg i det små som setter oss i stand til å velge riktig når livet settes på spissen. 

Ved å dehumanisere Mette-Marit, Torbjørn Jagland eller Mona Juul, så luller vi oss selv inn i en livsløgn. 

Min erfaring er at kristne ledere også er like utsatt for fall som andre. I mange tilfeller er faktisk den moralske beredskapen enda dårligere hos kristne ledere, som av og til har en naiv tro på at de er særskilt beskyttet mot umoral, og dermed hopper bukk over den tunge og avslørende veien som kalles karakterbygging. Da er man som oftest bare en skikkelig god anledning unna å bryte den moralen man så djervt har forfektet offentlig.  

Der synden er stor, blir nåden større

Gudtjenestens syndsbekjennelse er brennaktuell, med sine sanne ord om at vi alle kjenner lysten til det onde i våre hjerter. Hadde ikke noen flere av oss slitt litt dersom vår søkehistorikk, innboks, bilde- og videoarkiv fra de siste 15 årene hadde blitt gjort offentlig søkbart? Gud, se i nåde til meg, syndige menneske. 

Og Bibelens fortellinger gir oss språket vi så sårt trenger for å forstå verden rundt oss og oss selv: det er bjelker og fliser, det er sannhet som setter fri, og det er nåden som først trer frem i all sin vakre livsforvandlende kraft når synden får komme frem i lyset. 

For en mulighet til å formidle evangeliet rett inn i samtiden. For hvem vil leve i et samfunn uten kilder til nåde? 

——-

Med fremtidshåp,

Peder